Rasmus ser en ulykkelig 11-årig gutt i veikanten: Nå kommer han med en inderlig oppfordring

Da Rasmus Alenkær kom kjørende i den danske byen Esbjerg, så han en panisk gutt med tårer trillende nedover kinnet, som vinket etter bilene. Han stoppet opp ved ham. Da gutten til slutt greide å snakke, kunne ikke Rasmus tro sine egne ører.

Psykologen Rasmus Alenkær jobber til daglig med blant annet barneskolebarn og har derfor et relativt fintunet øye i forhold til når barn ikke har det bra.

Allikevel ble han forundret over at andre ikke grep inn, da han i slutten av forrige uke kom kjørende på en veldig trafikkert vei i Esbjerg.

I veikanten så han nemlig en ulykkelig gutt som stod og vinket. Tårene trillet nedover kinnet hans, og han vinket panisk med armene. Det forteller Rasmus Alenkær i et Facebook-innlegg, som nå er liket 4.600 ganger og delt over 1.100 ganger.

Psykologen forklarer at han parkerte bilen og gikk bort til gutten.

- I starten gråt han så mye at han ikke klarte å si sitt eget navn engang. Etter et par minutter roet han seg ned og vi fikk snakket litt. Han var 11 år og gikk i 4. klasse. Han hadde stukket av fra skole en time tidligere og hadde løpt cirka 2,5 km. Han hadde løpt seg vill, han var ulykkelig og han hadde ikke noe telefon. Det verste var riktignok at han følte seg alene. ”Jeg var så redd for at ingen ville komme og hjelpe meg”, sa han og fortalte at han hadde prøvd å vinke til biler lenge, før jeg kom, forteller Rasmus Alenkær i innlegget.

Deretter kjørte han gutten til skolen. I fellesskap fant de en lærer som gutten var trygg på. Foreldrene ble kontaktet, og ettersøkningen av gutten ble avsluttet. Alt endte altså godt, men Rasmus Alenkær er allikevel bekymret.

- Likevel forundrer det meg at ingen stoppet bilen sin tidligere for å hjelpe gutten. Tro meg, man kunne ikke unnlate å se han. Jeg er sikker på at det i dette tilfellet har vært snakk om misforståelse. De fleste ville sikkert hjelpe hvis de kunne, skriver han.

Til slutt i innlegget kommer han med et forslag.

- Kan jeg allikevel oppfordre til at vi som voksne alltid tar medansvar for de barna vi møter på vår vei. Spesielt de barna som forteller med kroppsspråk eller ord at noe er galt. Det kan utgjøre en stor forskjell, hvis man bare sier ”Hei, trenger du hjelp?”. Spør heller en gang for mye enn en gang for lite, sier psykologen.

Les hele innlegget hans her.