Yvonne Thomsen
DNA-testen snudde livet på hodet, da den viste at hun ikke var mor til sine egne barn.
Alt virket normalt. Lydia Fairchild visste at hun hadde båret frem og født barna sine som var unnfanget på naturens måte.
Likevel viste DNA-testen svart på hvitt at hun ikke kunne være moren deres. Forklaringen har fått forskere til å stille spørsmål ved hvor blindt vi egentlig kan stole på DNA.
En rutinemessig DNA-test skulle hjelpe amerikanske Lydia Fairchild. I stedet startet den et mareritt.
Historien er omtalt av Live Science, som tidligere i år publiserte et utdrag fra vitenskapsjournalist Lise Barnéouds bok Hidden Guests.
Ble mistenkt av myndighetene
Fairchild var 26 år da hun søkte om økonomisk støtte etter bruddet med barnas far. DNA-prøver skulle bekrefte foreldreskapet.
Testen slo fast at mannen var barnas far. Problemet var Lydia.
Ifølge prøven kunne hun ikke være moren.
«DNA er 100 prosent feilfritt, og det lyver ikke», skal en sosialarbeider ha sagt til henne, før spørsmålet kom:
«Så hvem er du?»
Fairchild ble mistenkt for svindel og måtte dokumentere at hun faktisk hadde født barna. Bilder fra graviditet og vitner fra fødslene var ikke nok til å forklare DNA-resultatet.
Selv da hun senere fødte sitt tredje barn under oppsyn, viste en ny prøve det samme: DNA-et stemte ikke.
Svaret skjulte seg i kroppen
Vendepunktet kom da advokaten hennes fikk kjennskap til et annet sjeldent tilfelle av såkalt kimærisme.
Legene undersøkte blod, hud, hår og celler fra innsiden av kinnet til Fairchild uten å finne svaret.
Så tok de en prøve fra livmorhalsen.
Der fant de et annet DNA – og dette DNA-et matchet barna.
Forklaringen var oppsiktsvekkende: Fairchild hadde trolig opprinnelig vært en toegget tvilling. Den andre tvillingen forsvant svært tidlig i fosterutviklingen, men noen av cellene ble innlemmet i Fairchilds kropp.
Dermed bar hun på to genetisk forskjellige cellelinjer.
DNA-testen fortalte ikke hele sannheten
Fenomenet kalles kimærisme og betyr at ett menneske kan ha cellegrupper med forskjellig DNA. Det er sjeldent, men godt dokumentert. En tilsvarende sak om kvinnen Karen Keegan ble publisert i New England Journal of Medicine i 2002.
Fairchilds historie viser derfor noe mange kanskje ikke tenker over: En DNA-test kan være korrekt utført, men likevel gi et misvisende bilde av biologisk slektskap dersom personen som testes er en kimære.
Som Barnéoud skriver i boken som omtaler saken, vet vi fortsatt for lite om biologien vår til å ha blind tillit til at DNA-profilering alltid avslører hele sannheten om hvem vi er.
