Sofie Hansen
Ikke alle liker å bli gråhåret, men en ny studie kan potensielt få folk til å se annerledes på det.
Å bli grå kan være mer enn bare et tegn på aldring – det kan gjenspeile kroppens naturlige forsvar mot kreft, ifølge ny forskning som undersøker hvordan stamceller i hårsekker reagerer på DNA-skade.
Gjennomsnittsalderen for grått hår er rundt midten av 30-årene for kaukasiere, slutten av 30-årene for asiater og midten av 40-årene for personer av afrikansk avstamning. Likevel har bare 6 til 23 prosent av personer mellom 45 og 65 år halvparten av håret grått.
Gjennom hele livet blir kroppens celler konstant utsatt for både eksterne og interne faktorer som kan skade DNA. Denne typen skade har lenge vært assosiert med både aldring og kreft, men forskere har slitt med å forstå de nøyaktige mekanismene som knytter de to fenomenene sammen – spesielt hvordan skadede stamceller påvirker vevshelsen over tid.
Melanocyttstamceller (McSC-er), som er stamcellene som er ansvarlige for pigmentering av hår og hud, spiller en sentral rolle i denne prosessen.
Disse cellene finnes i det såkalte «bulge-sub-bulge»-området nær bunnen av hårsekkene. Her produserer de modne melanocytter, som gir hår- og hudfarge gjennom en syklisk fornyelsesprosess.
I studien sin har professorene Emi Nishimura og Yasuaki Mohri fra Universitetet i Tokyo belyst hva som skjer når disse pigmentproduserende stamcellene blir skadet, ifølge det amerikanske mediet Newsweek.
Forskerne brukte langtidssporing og genuttrykksanalyser på levende mus for å undersøke hvordan McSC-er reagerer på ulike typer DNA-skade.
De fant ut at når McSC-er blir utsatt for brudd i dobbeltstrenget DNA, gjennomgår de en prosess som kalles senescensbundet differensiering – eller «senodifferensiering».
Denne mekanismen tvinger cellene til å differensiere irreversibelt og deretter dø, noe som fører til grått hår. Prosessen utløses av aktivering av den såkalte «p53–p21-signalveien», som fungerer som et tumorundertrykkende system.
I andre tilfeller følger imidlertid ikke cellene denne selvdestruktive veien. Når de utsettes for kreftfremkallende stoffer eller ultrafiolett B-lys, kan McSC-ene unngå denne beskyttelsesmekanismen.
I stedet for å dø, beholder de skadede stamcellene evnen til å fornye seg og øke i antall gjennom kloning, noe som bringer dem nærmere en tilstand med økt risiko for svulstutvikling.
«Disse resultatene viser at den samme stamcellepopulasjonen kan følge to motsatte skjebner – utmattelse eller ekspansjon – avhengig av stresstypen og signalene fra omgivelsene», forklarer Nishimura i en pressemelding.
«Det endrer oppfatningen av grått hår og melanom fra å være to uavhengige fenomener til å være forskjellige utfall av stamcelle-stressresponser.»
Studien hevder ikke at grått hår direkte forebygger kreft. Den antyder snarere at senodifferensiering fungerer som en naturlig beskyttelsesmekanisme som fjerner potensielt farlige celler. Når denne prosessen omgås, kan skadede stamceller overleve – og dermed øke risikoen for melanom.
