- Jeg ser i journalen at du sannsynligvis ikke er forberedt på det jeg skal til å fortelle deg nå.
Slik lød beskjeden fra legen til den unge kvinnen og nå blogger, Louise Hart, tidligere i år.
Louise virker på undertegnede til å være ganske normal, hvis det er noe som kan kalles det. Hun presenterer seg selv som en som spiller gitar, liker å møte nye mennesker, spille teater, og ja, annet "normalt".
Hun har aldri røyket en sigarett, interesserer seg ikke for alkohol, spiser ikke kjøtt, og virker med andre ord som en sunn ung kvinne. Allikevel fikk hun en stygg beskjed av legen den dagen for noen måneder siden. En beskjed ingen ønsker å få, og Louise Hart har i ettertid fortalt om livet sitt med sykdommen, nei drittsykdommen; kreft:
- AKKURAT DA stoppet alt opp. Jeg sluttet å puste. Tiden stoppet. Hjernen min skrudde seg av, og jeg hørte bare noen stemmer i bakgrunnen som begynte å snakke om operasjon, cellegift, parykker, fertilitetsbehandlinger osv. osv. Jeg hørte ikke etter. Satt bare og prøvde å forstå hva som ble sagt. Det kunne ikke stemme. JEG HAR JO IKKE KREFT, skrev hun i ettertid på bloggen sin.
Få måneder senere stod hun overfor valget om å få rekonstruert det brystet legene tok vekk etter kreftdommen - eller ei. Vi har fått lov til å dele innlegget hennes "Bare gi meg de plastikk-puppene og la oss få det overstått".
Innlegget handler om Louises overveielser mht. å ta eller ikke ta silikon, og det startet slik:
- Jeg har tatt min beslutning. Om jeg skal være amason eller silikon jente. Jeg må innrømme at hvis jeg var min egen venninne ville jeg si "You go girl" til beslutningen om å bevare arret, være amasonkriger og ikke få laget en rekonstruksjon. Utenifra ville det vært SYKT fett, og videre et symbol på å ha kjempet livets ville badass sjørøverkamp! Men virkeligheten er jo bare en annen når man går rundt med bare én pupp.
Det ser jo faen meg asymmetrisk og merkelig ut (synes jeg). Og føles rart. Når man er sammen med en mann så har han jo to hender, og når han da tar tak er det bare ett bryst å ta på, så da føles det akkurat som å sjonglere med én ball. Det er helt feil. Det må jeg bare få si. Så jeg har besluttet meg. Jeg tar silikonutgaven, også håper jeg faen meg at de kan fikse noen pene, NATURLIGE og små bryster, slik jeg alltid har hatt og trivdes best med. Jeg skal ikke leke Dolly Parton, Linse Kessler eller bare Pamela Anderson. Så er jeg også nysgjerrig på å se noen vellykkede rekonstruerte bryster. Når man googler rundt, dukker det ikke opp særlig mye, og jeg har virkelig lyst til å se hvordan noen sånne kan se ut. Jeg har nok en litt gammeldags dømmende idé om at silikonmeloner er noen helt runde og harde kuler. I hvert fall de jeg fikk lov til å ta på en gang i starten av 2000-tallet på fylla på jazzhouse.
Videre skal jeg jo også få laget en fake brystvorte. YES! For realz. Den fjernet de jo også. Dog med stor motstand fra min side. Jeg hadde en helt forhandlingsaktig seanse med kirurgen om hvorvidt de VÆR SÅ SNILL kunne bevare min elskede, fine, nougatbrune nipple som har tjent meg så godt i mange år, men nei. Det må nok bli noe juks, sa min søte kirurgdame Janne. Så hele greia er borte. Det som er igjen er (bevares, et SUPER pent, LITE og smakfullt gjort) et arr.
Så det som skal skje, det er at jeg skal gå med en ekspander (et apparat som utvider huden og gir plass til silikoninnlegget), som skal være en nokså smertefull opplevelse. Tre måneder med smerter, æsj. Men man må jo lide for skjønnheten - eller hva det nå blir! Når silikonen er inne, så lager plastikkirurgen en fake nipple, som har samme form som min egen (det er jo naturligvis INGEN følelse i den, man kan ikke amme med den, den har INGEN annen funksjon enn å se bra ut!), så kommer det gud hjelpe meg en TATOVØR, som så tatoverer brystvorten i samme farge som den nåværende tvillingsøster. Det er da kult! OG fantastisk! At man kan lage sånne.
(Blogginnlegget fortsetter under bildet)
Foto: Louise Hart, privat
Det er mange ting i dette forløpet jeg aldri har tenkte over, men som jeg plutselig nå må ta stilling til. Jeg er jo nærmest blitt "brystkreftekspert" i løpet av et par måneder. Så om en uke skal jeg i et møte med plastikkirurgen på Riget. Forestiller meg at man får en meny i hånda med modeller, størrelser og former, og så peker man og sier: "Jeg vil gjerne ha disse". Men slik foregår det nok ikke helt. We'll see.
Takk til Louise for at vi fikk dele innlegget. Du kan lese mer om forløpet på Louisehart.dk eller via facebooksiden her.
