Peter skriver hjerteskjærende brev til legene som tok seg av hans døende kone

Foto: Privat

Peter gjennomgikk et syv dagers mareritt, da kona hans Laura plutselig falt om og ikke klarte å puste. Nå spres historien hans som ild i tørt gress.

- Når jeg begynner å fortelle venner og familie om de syv dagene dere behandlet kona mi Laura Lewis, gjennom det som viste seg de syv siste dagene av hennes liv, stopper de meg rundt det 15. navnet jeg husker. Listen inkluderer sykepleiere, lungespesialister, sosialarbeider og til og med rengjøringsarbeidere, som tok seg av henne. ”Hvordan husker du noen av navnene deres?”, spør de. Hvordan skulle jeg ikke, svarer jeg.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Siden kona døde i september på grunn av et astmaanfall, har han skrevet hjerteskjærende hyllende tekster til ære for henne. En av tekstene er til personalet på Boston CHA Cambridge Hospital, og den har blitt utgitt i New York Times, hvorfra den siden har blevet delt igjen og igjen. 

- Hver og en av dere behandlet Laura med så stor profesjonalisme og vennlighet og verdighet, mens hun lå bevisstløs. Når hun måtte få innsprøytninger, unnskyldte dere at det ville gjøre litt vondt, uansett om hun kunne høre dere. Når dere lyttet på hjertet og lungene hennes gjennom stetoskopet og blusen hennes begynte å gli litt ned, trakk dere den respektfull tilbake for å dekke henne til. Dere la et teppe over henne, ikke bare når kroppstemperaturen hennes måtte reguleres, men også når det var litt kaldt på rommet, og dere tenkte hun ville sove litt mer komfortabelt på den måten, skriver Peter DeMarco. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Han beskriver hvordan personalet var veldig bekymret for foreldrene til Laura. De hentet vann til dem hver time, og svarte på alle spørsmålene dere med stor tålmodighet.

- Svigerfaren min som selv er lege, følte seg involvert i behandlingen hennes. Jeg kan ikke fortelle dere hvor viktig det var for ham. Så var det måten dere behandlet meg på. Hvordan skulle jeg klart å finne styrken til å komme meg gjennom denne uken uten dere? Hvor mange ganger kom dere inn på rommet og fant meg gråtende med hodet nede, hvilende i hånden hennes, og dere gjorde jobben deres helt stille, som om dere var villige til å gjøre dere usynlige?, skriver den knuste ektemannen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den siste dagen satt Peter DeMarco og ventet, da Laura Lewis skulle få fjernet organene sine med tanke på donasjon. Familie og venner kom for å si farvel, men han ville gjerne ha tid alene med kona si. Han ba sykepleierne om et øyeblikk alene, men de hadde en bedre idé.

- De ba meg forlate rommet et øyeblikk, og da jeg kom tilbake hadde de lagt Laura på høyre side av sengen, slik at det ble nok plass til at jeg kunne legge meg ved siden av en henne en siste gang. Jeg spurte om de kunne gi oss en time uten noen forstyrrelser, og de nikket og lukket forhenget og døren, og slukket lyset, skriver Peter DeMarco.

Han la seg ved siden av henne. Han kysset brystet hennes og la hodet sitt på det.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

-Det var vårt siste følsomme øyeblikk som mann og kone, og det var mer naturlig, rent og trøstende enn jeg noensinne har kjent. Og så sovnet jeg. Jeg kommer til å huske den timen resten av livet. Det var gaven over alle gaver, og jeg kan takke Donna og Jen for det. Jeg vil takke dere for alt, skriver han og sender sin evige takknemlighet til sykepleierne.