Diskusjonen har rast i generasjoner – fra kompisgjenger og fødestuer til nettforum og familiemiddager: Hvem har egentlig det vondest – den fødende eller den sparkede?
For fødsel er jo åpenbart vondt (barn fødes tross alt ikke med latter og konfetti), men har du noen gang blitt sparket i ballene?! spør mange menn med tårer i øynene.
Nå har IFLScience gått vitenskapelig til verks, og svaret... ja, det er ikke helt enkelt.
Men vi kan i det minste prøve å forklare hvorfor begge deler er et slags biologisk svik signert evolusjonen selv.
Spark i ballene – evolusjonens dårligste idé?
Mange menn får nesten lyst til å krysse beina bare de hører om noen som får et spark eller en fotball i skrittet.
Hvorfor gjør det så vondt? Vel, testiklene er en ekstremt følsom del av kroppen – og det er helt med vilje. De inneholder tonnevis av nerver fordi de er kritiske for reproduksjon, og kroppen vil for enhver pris at du beskytter dem.
Som urolog Nathan Starke forklarer til Inverse:
"Fra et evolusjonært ståsted gjør det ekstremt vondt å bli truffet i testiklene fordi de er nøkkelen til å produsere sædceller."
Og verre blir det. Testiklene utvikles opprinnelig inne i buken – like ved nyrene – før de vandrer ned i pungen sammen med masse nerver og blodårer. Dette forklarer hvorfor smerten ofte stråler opp i magen og ryggen: Det er som om hele kroppen roper "Au!" i kor.
Evolusjonens designvalg? Ubegripelig. Hvorfor henger de rett utenfor kroppen, pakket inn i en tynn hudpose? Hvorfor ikke, som hos elefanter, beholde dem trygt inne i kroppen?
Vel, sædproduksjon liker det kjølig – så da får menn bare håpe de ikke blir stående foran et barns løse fotballskudd.
Å føde et menneske – gjennom et hull på 3 cm
Hvis testikler er naturens svake punkt, er fødselskanalen dens ultimate hinderløype. Det handler ikke bare om å presse et hode på størrelse med en grapefrukt gjennom en åpning på størrelse med en plomme – det handler om at hele prosessen varer i timevis. En gjennomsnittlig fødsel varer 8–10 timer.
Hos mennesker er fødsel langt mer smertefull og komplisert enn hos andre arter, og det er det to grunner til: hjernestørrelse og det å gå på to bein. Det kalles den obstetriske dilemmaet: Vi trenger store hjerner og smale hofter – to ting som ikke akkurat samarbeider i fødselens time.
Som bioantropolog Holly Dunsworth sier til Discover Magazine:
"Vi har de lengste graviditetene, de største babyene og de største hjernene. Vi tapper mamma for alt hun har.
Under fødselen kramper livmoren seg som én stor muskelspasme, livmorhalsen åpner seg 10 centimeter, og bein i bekkenet presses fysisk til side. Og noen ganger – ja, vi sier det bare – revner det.
Etterpå? Du er fortsatt ikke ferdig. Muskler og vev skal gro, sting skal leges, og kroppen skal presse livmoren tilbake på plass gjennom etterrier – alt mens du lærer deg å amme og ikke sove.
Og vinneren er...
Dette er egentlig ikke et regnestykke man har lyst til å gjøre. Men vi prøver likevel.
Et spark i ballene: voldsom smerte, intens og brå – men for de fleste over på en time eller to (bortsett fra den emosjonelle traumebehandlingen).
Fødsel: ekstreme smerter, over mange timer, kombinert med dødsangst, revning og restitusjonstid som kan vare i uker.
Men – og her kommer den nedslående konklusjonen: smerte er subjektivt. Noen kvinner har fødsler de nesten beskriver som spirituelle, mens noen menn har svimt av av å bli sparket i skrittet av en treåring med sandaler.
Så hva er verst?
"Det er uavgjort," skriver IFLScience.
"Og vi kan alle være enige om én ting: Takk og lov for at det ikke er nyrestein."
