Tizi Hodsons rideulykke i 1969 førte til alvorlige skader og tapet av hennes kjære hest, Spooks. Legene fortalte henne at hun aldri ville kunne ri igjen, men med støtte fra moren beviste hun det motsatte. Bare noen måneder senere vant hun sin første sprangkonkurranse.
Opplevelsen ble et vendepunkt, og hun viet livet til eventyr, inspirert av morens mantra: Aldri si "jeg kan ikke". Som 22-åring kom hun over en jobbannonse for motorsykkelstuntfører. Hun hadde allerede lært å kjøre motorsykkel, men dette var i 1976, og sjansen for å bli ansatt som kvinne var liten.
På den tiden jobbet hun som budkjører i London, og sjefen hennes hadde nølt med å ansette en kvinne. Med dette i bakhodet valgte hun å sende inn stuntfører-søknaden uten tiltaleform, i håp om å skjule kjønnet sitt. Men svaret kom aldri.
Skuffelsen var stor. Kanskje stillingen allerede var fylt? Kanskje de hadde oppdaget at hun var kvinne? Moren foreslo at hun burde utdanne seg til noe mer stabilt. Hun var enig – så lenge det ikke gikk på bekostning av eventyr. En venn, Steve, kom da med en idé som først virket absurd: lære å fly. Hun avfeide det med at flyging er for menn, men tanken festet seg.
Fra stuntdrøm til pilotliv
Sammen med Steve meldte hun seg på en prøvetime i fly – den gang kostet det bare fem pund for 15 minutter i lufta. Da hun landet, var hun hekta. Hun tok soloflysertifikatet og reiste til USA, hvor hun begynte å fly akrobatiske fly. Hun lærte seg stunt som loop-the-loops og roll.
Da resesjonen rammet på 1980-tallet, dro hun til Botswana og fikk jobb som pilot for charterfly. Skepsisen mot en kvinnelig pilot var stor, men hun viste seg å være bedre enn mange av sine mannlige kolleger. Etter kontraktens slutt flyttet hun til Sør-Afrika for å jobbe for et luksusreisefirma. Til tross for popularitet blant passasjerene, møtte hun motstand fra mannlige kolleger og ble til slutt sparket. Senere fikk hun høre at hennes uvanlige hobbyer for en kvinne – som motorsykkelkjøring – og mangelen på en kjæreste hadde ført til spekulasjoner om hennes seksualitet.
Tilbake til England
Trofast mot morens råd reiste hun tilbake til England og bygget seg opp igjen. I ti år jobbet hun som kommersiell pilot før hun ble flyinstruktør og startet sitt eget selskap, Tiger Airways, sammen med sin partner, Chris. De spesialiserte seg på flytrening og akrobatikk i 17 år, frem til Chris gikk bort i 2017.
Nå lever hun et roligere liv i en landsby i Lincolnshire sammen med hunden Tiger, hønene Wize og Candy, og hauken Solar. Mesteparten av tiden bruker hun på frivillig arbeid på sykehjem, der Tiger sprer glede blant beboerne.
En glemt søknad dukker opp
I oktober 2024, etter nesten 50 år og utallige eventyr, mottok hun et brev fra et postkontor i Staines. Inni lå den gamle søknaden om stuntførerjobben, med en liten lapp festet til. Postkontoret beklaget forsinkelsen og forklarte at brevet hadde vært fastklemt bak en skuff i alle disse årene. Søknaden hadde aldri nådd frem til mottakeren.
Det var en merkelig opplevelse å få den tilbake etter så lang tid. Minnene om spenningen da hun sendte den, ventetiden og skuffelsen over at svaret aldri kom, kom tilbake. Samtidig tenkte hun på alle eventyrene hun hadde opplevd etter dette nederlaget.
Hva ville skjedd om hun hadde fått jobben? Kanskje brevet aldri nådde frem fordi hun var ment for en annen vei – en mer meningsfylt en. Historien hennes ble omtalt i avisene, og gamle venner tok kontakt, fascinert over alt hun hadde opplevd.
Hun vet ikke alltid hvorfor ting skjer som de gjør, men hun tror at alt har en mening – selv om det ikke alltid er tydelig med én gang. Den tapte jobbsøknaden var et bevis på nettopp det.
