Norge har en rik historie av høytider og merkedager, mange med røtter både i førkristen tid og i kirkens gamle kalender.
Her er fire norske høytider som en gang var viktige – men som i dag er nesten glemt.
Midtvinterblot – førjulens mystiske forgjenger
Før kristendommen kom til Norge, hadde nordmenn sin egen "julefeiring" – midtvinterblotet. Dette blotet ble holdt rundt slutten av januar, og markerte midtpunktet i vinterhalvåret. Det var en hedensk offerfest til ære for gudene, for å sikre god avling og fred i året som kom.
Midtvinterblot var en stor sosial og religiøs begivenhet, med fest, drikk, musikk og rituelle ofringer. Med kristningen av Norge på 900- og 1000-tallet ble blotene forbudt, og feiringen flyttet til desember og fikk kristent innhold som "jul". Men sporet etter midtvinterblot lever fortsatt i gamle ordtak og historier – og kanskje i den norske kjærligheten for lange julefeiringer?
Olsok – til minne om helgenkongen
Olsok (Olavsdag) den 29. juli var tidligere en av Norges viktigste religiøse høytider. Den markerer dødsdagen til kong Olav den hellige, som falt i slaget på Stiklestad i 1030. Etter sin død ble han regnet som helgen og nasjonal beskytter, og Olsok ble en pilegrimsdag og festdag i hele landet.
Folk valfartet til Nidarosdomen i Trondheim for å ære Olav, og det ble holdt messer, markeder og prosesjoner. Olsok var helligdag helt fram til 1771, da danskekongen reduserte antall fridager i Norge. I dag markeres dagen i begrenset grad, særlig i Trondheim og Stiklestad, men de færreste har fri eller vet hva Olsok egentlig handler om.
Mikkelsmess – engelens dag og høstens skjæringspunkt
Mikkelsmess, som falt 29. september, var en viktig merkedag i det gamle bondesamfunnet. Den var tilegnet erkeengelen Mikael, og markerte slutten på sommerhalvåret. Dette var siste dag for innhøsting, gjeting i fjellet, og en slags "regnskapsdag" for gårdsarbeidet.
Mikkelsmess ble ofte feiret med gudstjenester, takknemlighet og gode måltider, og i noen regioner også med marked og fest. Etter reformasjonen ble dagen mindre viktig, og i dag er den så godt som ukjent utenfor kirkelige miljøer.
Maria budskapsdag – glemt vårdag med dyp betydning
Maria budskapsdag (også kalt "Vårfruedagen") falt opprinnelig 25. mars, ni måneder før jul, og markerte dagen da jomfru Maria fikk budskapet fra engelen Gabriel om at hun skulle føde Jesus.
Dette var tidligere en stor kirkehøytid i Norge, og også et viktig tidspunkt i bondens år – ofte starten på våronna. Dagen ble fjernet som offisiell helligdag i Norge på 1700-tallet, og er i dag kun markert i kirkelig kalender. Noen steder i Europa er den fortsatt en stor høytidsdag, men i Norge er den for det meste glemt.
Fra helligdag til historie
Disse høytidene forteller mye om hvordan nordmenn har levd, trodd og feiret i århundrer. Mange av dagene har røtter i både jordbruk, religion og samfunnsstruktur – og selv om de ikke lenger markeres med fridager eller fest, finnes sporene fortsatt i gamle tradisjoner, uttrykk og lokal historie.
Kanskje er det på tide å børste støv av noen av disse dagene – og gi plass til flere anledninger for refleksjon, samvær og norske røtter?
Her er noen flere høytider som ikke markeres folkelig lengre:
Kyndelsmesse (2. februar)
– Minnedag for da Jesus ble fremstilt i tempelet.
– Tidligere markert med lysprosesjoner. Symboliserte overgangen mellom vinter og vår.
Gregorsmesse (12. mars)
– I gamle dager trodde man at trekkfuglene kom tilbake på denne dagen.
– Et viktig varsel for bonden: snart vår og tid for våronn.
Allehelgensdag (1. november)
– Til minne om alle helgener og martyrer.
– Flyttet i nyere tid til første søndag i november og markeres hovedsakelig i kirken.
Mortensmesse (11. november)
– Til ære for St. Martin av Tours.
– I Norge kjent som "gåsedagen" – i noen deler av landet spiste man gås eller annen fet mat.
– Også en slags "høsttakkefest" og siste store fest før fasten.
Andreasmesse (30. november)
– Apostelen Andreas’ dag.
– Vinterens første dag i gamle primstaver.
– Forbundet med varsler om vær og fiskelykke.
