Martine SkipperNervøsitet blir ofte misforstått. Nå forklarer forskeren hvorfor kroppsspråk kan lure oss.
Løgn er en del av menneskelig natur, enten vi liker det eller ikke. Små usannheter, bortforklaringer og pyntede historier finnes overalt – fra hverdagsprat til alvorlige situasjoner.
I en artikkel hos Klikk forteller professor i psykologi Pär-Anders Granhag ved Göteborgs universitet at mange fortsatt tror på gamle myter om hvordan løgn avsløres. Han har forsket på løgn siden 1990-tallet, og mener kroppsspråk sjelden gir svaret folk tror det gjør.
Han forklarer at mennesker har løyet gjennom hele historien, og at løgn ikke nødvendigvis alltid er negativt. I noen situasjoner kan den til og med redde liv.
Nesten alle lyver iblant
Ifølge professoren er de fleste mennesker villige til å lyve i enkelte situasjoner. Det kan være i jobbintervjuer, i sosiale sammenhenger eller for å beskytte andre.
Han peker også på at det å holde tilbake viktig informasjon faktisk også er en form for løgn.
Samtidig sier han at mennesker sjelden ønsker brutal ærlighet hele tiden. De fleste setter for eksempel ikke pris på å få høre at de ser forferdelige ut etter en hårklipp. Derfor fungerer små «hvite løgner» ofte som sosialt smøremiddel.
Denne typen løgnere er vanligere enn du tror
Professoren forteller at det finnes ulike typer løgnere. En av dem er personer som får et kick av å lure andre – et fenomen som kalles «duper’s delight», eller bedragerens glede.
Disse personene liker oppmerksomheten de får når de klarer å overbevise andre med overdrevne eller pyntede historier.
Han forklarer at denne typen løgnere faktisk er vanligere enn mytomaner. Mytomaner lyver tvangsmessig og ofte uten mål eller mening, mens andre løgnere gjerne lyver mer strategisk.
Slik avslører du en løgner
Ifølge forskningen er det ikke kroppsspråket som avslører løgnen best – men selve historien personen forteller.
Granhag sier at personer som snakker sant ofte gir flere detaljer og flere kompliserte forklaringer. De retter også ofte på seg selv underveis.
Løgnere prøver derimot gjerne å holde historien enklere og mer kontrollert for å unngå å rote seg bort.
Han mener også at nervøsitet ikke nødvendigvis betyr at noen lyver. Mange virker nervøse fordi de er redde for ikke å bli trodd.
Den store feilen mange gjør
Professoren advarer mot å dømme mennesker for raskt basert på kroppsspråk alene.
Det finnes nemlig ingen tydelig sammenheng mellom løgn og ting som flakkende blikk, uro i kroppen eller tromming med fingrene.
I stedet mener forskerne at man bør se på hvordan historien endrer seg når personen blir utfordret med spørsmål eller fakta.
For selv om mange tror de er gode til å avsløre løgnere, er sannheten at noen løgner kan høres helt ekte ut – mens enkelte sanne historier kan virke mistenkelige.
