Hanne HandbergAldri før har så mange meldt inn maneter som denne sommeren. Spesielt to typer skiller seg ut – og den ene biter seg bokstavelig talt fast.
«Det har vært helt vanvittig», sier havforsker Tone Falkenhaug i en pressemelding. Hun har knapt hatt pause fra telefonen denne sommeren. Når folk ser maneter, er det Falkenhaug de ringer.
Og det er spesielt to arter folk har sett: klamremanet og kompassmanet.
I fjor kom det inn 20 observasjoner av klamremanet til Havforskningsinstituttet. I år? 110.
«Det er rekord», sier Falkenhaug.
«Vi har fått meldinger helt fra svenskegrensa til Ålesund.»
Klamremanet, som egentlig hører hjemme i Stillehavet, har vært kjent i Norge i over 100 år, men aldri i så store mengder. Den har trolig kommet hit som blindpassasjer via ballastvann eller skjult i østersimport.
Men hva gjør denne maneten så spesiell? Vel, for det første klamrer den seg fast i ålegras og tang med spesielle klebeplater på tentaklene sine. Der ligger den på dagtid, og svømmer til overflaten om natta for å jakte.
Og for det andre: Den brenner. Hardt.
«Flere har ringt og sagt at det var ekstremt smertefullt å komme i kontakt med den», sier Falkenhaug.
Forskning fra Sverige viser at det finnes to populasjoner av klamremanet i Skandinavia. Den ene er giftigere enn den andre, og den «nye» ser ut til å spre seg raskt.
Men klamremaneten er ikke alene om å dominere kysten i sommer. Rundt juli dukket kompassmaneten opp for fullt.
Vanligvis ser man bare noen få av dem, men i år har det kommet nesten 250 meldinger. Den er lett å kjenne igjen: en vakker klokke med mørke v-formede striper – som et kompass.
Kompassmaneten brenner ikke like mye som brennmaneten, men den er fortsatt et nesledyr. Artig nok bytter den kjønn i løpet av livet: De minste er hannar, de eldste er hoer.
Selv om sommeren går mot slutten, fortsetter havets overraskelser. Nå begynner meldinger om den amerikanske lobremaneten å komme inn. Manet-sesongen er langt fra over – og hvem vet hva som dukker opp neste gang du tar deg en dukkert?
