Hanne HandbergHunder kan finne savnede mennesker ved hjelp av en sans vi mennesker knapt forstår. Men hvordan klarer de det egentlig?
Forestill deg at noen er blitt borte i en skog. Ingen spor, ingen lyder. Likevel sendes det inn en hund, og kort tid etter har den fått færten av personen. Hva er det som skjer i hundens nese?
Svaret er: en imponerende luktehjerne.
Mens vi mennesker bruker øynene til å orientere oss, bruker hunder nesa. Og de er overlegne. Der vi har omtrent seks millioner luktreseptorer i nesa, har hunder rundt 300 millioner. Det betyr at de kan oppdage bittesmå mengder luktmolekyler – helt ned til én eneste av en billion. Det skriver Ilustreret Videnskab.
Hunder snuser ikke bare, de danner et slags mentalt kart av luktinntrykk rundt seg. Det er dette som gjør dem i stand til å skille menneskelukt fra trær, jord og dyr i området de søker i.
Det skjer utrolig mye i snuten på en sporhund. På ett eneste sekund kan den trekke inn luft ti ganger. Hver gang registrerer nesa nye duftpartikler som sendes videre via luktenerven til det som kalles luktelappen i hjernen. Der skjer den første behandlingen av informasjonen.
«Ser» lukten
Neste stopp er den olfaktoriske cortex – et område i hjernen som analyserer og setter sammen luktbildene. Resultatet er at hunden rett og slett «ser» en luktsti, omtrent som vi ser et rødt merke på et tre i skogen.
Det betyr at sporhunder ikke følger en lukt slik vi kanskje ser for oss – de følger et slags usynlig kart av luktbilder, lagret og bearbeidet i hjernen. Hver person avgir en unik blanding av luktmolekyler, som hunden lett kan kjenne igjen, selv om det har gått mange timer eller været dårlig vær.
Derfor er de uvurderlige i søk etter savnede personer.
Neste gang du ser en hund snuse ivrig langs bakken, vet du at den ikke bare lukter. Den kartlegger. Den husker. Den finner. Alt takket være et genialt samspill mellom snute og hjerne.
