Hanne HandbergSer du en ny hundeeier med flexibånd? Da ser du mest sannsynlig en hund som lærer alt feil fra starten. «Det burde være forbudt», sier hundevant redaktør.
De små valpene er klare for verden – og nye eiere tripper forventningsfullt avgårde med flexibåndet dinglende i hånda. Problemet? De starter hundelivet med et stort feilskjær.
Maria Torshall, en erfaren hundeeier og redaktør i Allas, har sett nok:
«Jeg tar aldri i et flexibånd. Aldri.»
Flexibåndet, eller rullesnoren som noen kaller det, markedsføres som en smart måte å gi hunden frihet på tur. Men i praksis er det ofte det motsatte som skjer. Hunden lærer én ting:
«Hvis jeg drar, så kommer jeg dit jeg vil.»
Og det sitter i. Har du noen gang sett en voksen hund som drar som en vill hest i båndet? Da er sjansen stor for at den ble gått med flexibånd i valpealderen.
Et vanlig bånd skal henge slakt, som et smil, lærer du på valpekurs. Men med et flexibånd er snoren konstant stram, og hunden belønnes for å trekke. Da er det nesten umulig å lære den god båndoppførsel senere.
Og det handler ikke bare om trening – men sikkerhet. Hva skjer når hunden plutselig får øye på en annen hund, en katt, eller enda verre – løper ut i veien? Du rekker ikke å reagere. Det er for sent.
De tynne snorene kan også gjøre skade på hender og poter, og de skjøre låsene i plast og metall tåler ikke tunge hunder. De fleste som mister kontrollen mister også hele båndet.
Hva er alternativet? En vanlig line, eller en spårlinje om du vil gi mer frihet. Lær hunden innkalling – å komme når du roper. Det krever trening, ja. Men frihet kommer ikke fra et rullende bånd. Det kommer fra tillit.
Dropp flexibåndet. Lær hunden å gå pent og komme når du roper. For frihet handler ikke om en plastdings – det handler om forholdet mellom deg og hunden din.
