Mikkels kjæreste levde et dobbeltliv, og dessverre hadde hun gjort det lenger enn hun ønsket å innrømme.
Da sjokket traff
"Simone og jeg ble lykkelige da vi oppdaget at hun var gravid. Vi hadde prøvd en stund, og da sønnen vår kom til verden, var jeg stolt av min lille familie. Jeg trodde ikke livet kunne bli bedre. Men da sønnen min var omtrent ett år gammel, kom jeg en dag hjem og fant Simone alene. Søsteren gikk en tur med sønnen vår slik at vi kunne snakke sammen i fred.
Hun sa at hun hadde tenkt på det lenge, det hun skulle forlate meg. Hun var ikke forelsket i meg lenger. Jeg prøvde å overtale henne til å gi meg en ny sjanse, men hun nektet. Det var over, sa hun. Jeg har aldri vært så sjokkert og ulykkelig i hele mitt liv.
Jeg fant en leilighet og forlot sønnen min og moren hans i vårt gamle hjem. Jeg ville ikke gjøre det vanskeligere for dem enn nødvendig, og ærlig talt håpet jeg nok at Simone ville ombestemme seg og be meg komme tilbake."
Tvil og DNA-testing
"Det tok imidlertid ikke lang tid før en venn fortalte meg at han hadde sett henne sammen med en annen mann. Så begynte det å gå opp for henne at hun kunne ha forlatt meg for ham. Jeg var trist og paranoid og tenkte at hun kunne ha hatt en affære mens hun var i mamma perm med sønnen vår.
En dag tok jeg mot til meg og spurte rett ut om hun hadde hatt en affære. Hun snakket rundt det, men jeg var ikke i tvil. Den nye kjæresten hadde vært en del av livet hennes lenger enn hun ønsket å innrømme.
Jeg følte meg så dum da jeg satt alene med den lille gutten vår annenhver helg og visste at moren hans koste seg med noen andre. Sjalusi og ydmykelse fylte alt i meg, og jeg begynte å lure på om sønnen min i det hele tatt var min. Så han ut som meg?
Jeg var plutselig i tvil. Jeg leste om DNA-prøver på nettet og bestemte meg for å kjøpe en hjemmetest for å få sikkerhet."
Kom til fornuft
"Men når jeg hadde DNA-settet i hendene mine, kom jeg til fornuft. Sønnen min er sønnen min uansett. Jeg kunne ikke få meg selv til å ta testen fordi jeg ville føle meg så illojal mot ham ved å stille spørsmål ved om han var min. Selv om jeg er 99 prosent sikker på at jeg er faren hans, ville jeg ikke taklet å bli fortalt om han var en annens.
Med støtte fra familie, venner og en psykolog er jeg nå i ferd med å komme meg, og ting blir bedre, selv om jeg finner det vanskelig å forestille meg at jeg en dag vil kunne stole på en ny kvinne. Men jeg har sønnen min, og det er alt som betyr noe akkurat nå."
