Et øyeblikks magi
I 1996 fikk den britiske kjemikeren Harold Kroto avslag på en finansieringssøknad. To timer senere ble det kunngjort at han, sammen med Robert Curl Jr. og Richard Smalley, hadde vunnet Nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av fullerenmolekyler. Britene snudde umiddelbart – Kroto fikk pengene likevel. Én pris var alt som skulle til for at Kroto ble tatt inn i den prestisjefylte kretsen av "synlige" forskere – et begrep som beskriver forskere med så høy anerkjennelse at dørene åpnes hvor enn de går.
Det skriver Popular Science.
Fra Bibelen til vitenskapen
Sosiologen Robert K. Merton var den første til å analysere fenomenet systematisk. Han kalte det "Matthew-effekten", etter bibelverset i Matteus 25:29: "For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har." I praksis betyr det at forskere som allerede er kjente og anerkjente, lettere får oppmerksomhet, støtte og anerkjennelse – også for nye funn.
Empiriske studier bekrefter dette. Artikler skrevet av Nobelprisvinnere ble oftere akseptert i vitenskapelige tidsskrifter og fikk flere siteringer enn de samme artiklene ville fått med mindre kjente navn.
Et system med fordeler og ulemper
Merton pekte på at Matthew-effekten kan være uheldig for unge forskere som sliter med å slå gjennom. Samtidig mente han den bidrar til at vitenskapen raskere identifiserer banebrytende forskning ved å knytte den til kjente navn. Det gir disse resultatene mer oppmerksomhet enn de ellers ville fått.
Et berømt eksempel er manuskriptet til Lord Rayleigh, som ble avvist av en vitenskapelig komité fordi hans navn manglet. De trodde det var skrevet av en "paradoksal figur". Da navnet hans ble oppdaget, ble arbeidet raskt akseptert.
Kjendisstatus – på godt og vondt
Nobelprisen blir ofte starten på en uendelig strøm av æresbevisninger. Fysikeren Robert Millikan fikk 20 æresdoktorater og 16 priser etter sin Nobel. Harold Urey regnet ut at prisen ga ham fire til fem ganger så mye i inntekter som selve pengeprisen. Enkelte britiske vinnere har blitt adlet, og tre italienske prisvinnere ble senatorer for livet.
Berømmelsen gir også makt. Kary Mullis beskrev Nobelprisen som en "universell nøkkel" – en tittel som åpner dører overalt. Hiroshi Amano, som vant i 2014 for arbeidet med LED-teknologi, fikk 400 konferanseinvitasjoner i året – en økning på 1.000 prosent.
En politisk plattform
Noen Nobelprisvinnere har brukt statusen sin til å fremme politiske saker. Over 100 prisvinnere signerte et fredsopprop for Kroatia i 1992. Salvatore Luria svarte personlig da Richard Nixon sendte ham en gratulasjon – med en bønn om å trekke USA ut av Vietnamkrigen.
Når prisen blir en byrde
Men popularitet har en pris. Marie Curie beskrev i 1903 hvordan familien ble overveldet av henvendelser etter at hun vant sin første Nobel. Francis Crick utformet et standardavslag med avkrysningsbokser som "holde foredrag", "kurere sykdom", "skrive bok", "motta æresdoktorat" og "være på TV".
Albert Einstein beskrev ironisk hvordan det føltes å være fanget i sin egen berømmelse:
"Som straff for min forakt for autoritet, har skjebnen gjort meg til en autoritet."
Matthew-effekten er altså både velsignelse og forbannelse – men én ting er sikkert: Får du først en Nobelpris, blir du aldri den samme igjen.
