En tur som skulle vare i fem måneder

Våren 1981 lot naturfotografen Carl McCunn seg fly ut med småfly til et øde område i fjellkjeden Brooks Range i Alaska. Planen var tydelig i hodet hans: Et langt opphold i villmarken for å fotografere dyreliv og landskap, og så hjem igjen i august. Der, ute i et av Alaskas mest utilgjengelige områder, skulle det vise seg at én avgjørende detalj ikke var avklart.

Da letemannskaper endelig nådde fram til leirplassen i februar 1982, fant de både teltet hans og dagboken. Notatene beskrev en utvikling fra optimisme til stadig mørkere erkjennelser.

En mann som søkte stillheten

Carl McCunn ble født 25. januar 1947 i München, mens faren var tilknyttet militæret. Familien flyttet senere til USA, og Carl vokste opp i Texas. Etter en periode i marinen endte han i Anchorage i Alaska, der interessen for villmark og dyreliv etter hvert ble tett knyttet til arbeidet hans som fotograf. Det skriver klikk.

Han var storvokst og ble av folk rundt seg omtalt som vennlig og lett å komme overens med. Villmarkslivet var ikke nytt for ham. Midt på 1970 tallet var han på et lengre opphold i samme fjellområde, og da han ikke kom tilbake til avtalt tid, ble det satt i gang en leteaksjon. Han ble hentet ut, men reagerte med irritasjon og skal ha bedt faren om å ikke gjøre noe lignende igjen.

Ekspedisjonen som sporet av

Da han reiste ut i mars 1981, hadde han med seg store mengder utstyr og forsyninger som var ment å holde for et fem måneders opphold. Det inkluderte blant annet telt, store mengder proviant og omfattende fotoutstyr. De første månedene ser ut til å ha gått etter planen.

Returen var det svake punktet. McCunn skal ha oppfattet at han hadde en avtale med en bekjent som var bushpilot om å bli hentet i august. I ettertid hevdet piloten at han aldri hadde oppfattet det som en fast avtale, og at han trolig hadde signalisert at han kunne være opptatt på jobb i den perioden.

Det var denne uklarheten som ble skjebnesvanger.

August uten fly

I dagboken finnes tegn til at McCunn gjorde seg klar for hjemreise da august nærmet seg. Men dagene gikk uten at noen kom. Etter hvert kom det notater der han innså at planen ikke var sikret godt nok, og at han burde ha sørget for en tydeligere avtale før avreise.

I starten var han fortsatt i stand til å skaffe seg ekstra mat ved å jakte og bruke feller. Men etter hvert som sesongen gikk mot høst, ble det vanskeligere å holde forsyningene oppe. Samtidig var det få på utsiden som reagerte raskt nok. Noen venner ble urolige, mens andre antok at han bare var opptatt. Faren holdt igjen, delvis fordi han tidligere hadde fått klar beskjed om å ikke blande seg.

Misforståelsen som kunne endret alt

På et tidspunkt ble en politimann i Alaska bedt om å se etter ham fra luften. Flyet fant leirplassen, og McCunn var synlig fra bakken. Piloten oppfattet situasjonen som udramatisk, blant annet fordi McCunn vinket på en måte som ble tolket som et signal om at alt var i orden.

I dagboken beskriver McCunn øyeblikket helt annerledes. Han skrev at synet av flyet ga ham et voldsomt håp, og at det håpet brast da flyet forsvant igjen. I etterkant innså han at han hadde brukt feil signal og dermed i praksis avvist hjelp uten å mene det.

Flyet kom ikke tilbake.

Høsten blir til vinter

Da kulda for alvor nærmet seg, ble kampen tyngre. McCunn forsøkte å klare seg med jakt, fiske og feller, men det var ikke nok, og han beskrev også situasjoner der rovdyr hadde forsynt seg av fangsten før han rakk fram. Notatene ble mer desperate. Etter hvert ble det også et problem å holde varmen, fordi brenselet tok slutt.

Dagboken viser et menneske som gradvis mister krefter, og som til slutt ikke lenger hadde mulighet til å følge opp planer om å komme seg til mer bebodde områder. Han skrev om frostskader og om at han ble svakere for hver dag.

Funnet i teltet

Først i februar 1982 klarte letemannskaper å komme seg fram til området. Da fant de teltet med glidelåsen lukket fra innsiden. McCunn lå død der inne, og kulden hadde bevart kroppen. Det ble senere vurdert at han døde en gang i desember 1981.

Historien fikk stor oppmerksomhet da den ble kjent, blant annet fordi det også kom fram at det fantes en jakthytte i relativt kort avstand fra leirplassen, med mulighet for ly og enkelte forsyninger. Han skal ha blitt gjort oppmerksom på hytta før turen, men av ulike grunner oppsøkte han den ikke. Hvorfor, er det aldri blitt sikkert avklart.

En fortelling som ble stående som en advarsel

I ettertid uttrykte faren et ønske om at sønnens skjebne skulle fungere som en påminnelse for andre som planlegger lange turer alene. Hendelsen ble også behandlet i en senere vurdering der pilotvennen ble frikjent for ansvar, fordi flere vitner mente at det aldri var inngått en konkret avtale om henting.

Det som startet som et planlagt villmarksliv med kamera og forsyninger, endte med en kombinasjon av uklare avtaler, misforståtte signaler og et område der avstandene blir brutale når været snur.