Kathrine Frich
Å planlegge fremover har blitt nesten umulig.
Å pakke ned livet i all hast etterlater et merke som tar år å viske ut.
Når en plutselig krise tvinger tusenvis av mennesker over landegrenser, antar alle at de som drar og de som blir igjen, raskt vil utvikle gjensidig harme.
Fem år etter en massiv bølge av utreiser, avslører en stor ny undersøkelse hva som faktisk skjedde med disse delte livene.
Myten om gjensidig hat
I juli 2026 spurte den uavhengige sosiologen Anna Kuleshova og hennes team mer enn 4000 lesere av nyhetsmediet Meduza for å se hvordan russere føler seg i det femte året av Ukraina-krigen.
Gruppen inkluderte 2922 personer som fortsatt var i Russland, 857 som bodde i utlandet, og 359 som dro, men senere kom tilbake. Statlig propaganda hevder ofte at russere hjemme forakter dem som flyktet.
Tallene forteller en helt annen historie. Ifølge Meduza har 87 prosent av respondentene i Russland varme følelser overfor emigranter, mens bare 5 prosent føler negativt. Likevel bekymrer nesten halvparten av dem som bor i utlandet seg fortsatt for at samfunnet hjemme ser på dem med mistanke.
I stedet for å skape helt nye skiller, avdekket krigen rett og slett verdikonflikter som allerede eksisterte. Som en respondent i undersøkelsen fortalte forskerne: «Alle visste allerede hva de kunne si og hvem de kunne si det til. Ikke mye har endret seg i så måte.»
Å planlegge fremover har blitt nesten umulig for begge grupper. Mens bare 0,2 prosent av alle deltakerne er fornøyde med de nåværende forholdene i Russland, kan 83 prosent av dem i landet ikke forestille seg livet mer enn ett år fremover. Selv blant emigranter sliter 63 prosent med å planlegge lenger enn tolv måneder.
Tvunget til å vende hjem
For de fleste som krysset grensen i 2022, var det første gang de bodde i et annet land. De fleste flyktet i en nødsituasjon uten arbeidskontrakter eller forberedelser.
På grunn av visumhindringer og pengeproblemer, vendte 18 prosent av bølgen tidlig i 2022 og 38 prosent av dem som dro under høstens mobilisering, til slutt tilbake til Russland.
De fleste dro ikke hjem av eget valg. Meduza rapporterte at 77 prosent av de som returnerte, ville ha blitt i utlandet hvis de hadde funnet lovlig status og fast arbeid. I dag ønsker 65 prosent av dem å reise igjen.
Samtidig sa respondenter i Russland at halvparten av dem som håper å emigrere, vurderer sjansene sine for å komme seg ut innen ett år til to av ti eller lavere.
Splittet i eksil
De som ble værende i utlandet, har ikke dannet et enkelt, samlet fellesskap. I stedet, bemerket Meduza, delte emigrantene seg inn i separate kretser basert på yrkesfelt, religion eller etniske røtter, som tatariske, basjkiriske og jødiske nettverk. Tidligere bølger av emigranter så til og med ned på nykommere som ankom senere.
Penger og karrierenettverk trekker nå de skarpeste linjene. Mens teknologiarbeidere i Kasakhstan snakker om investeringer og flytting til Italia, innser en servitør på samme fest at disse drømmene er utenfor rekkevidde, og kafeer i Serbia tar Moskva-priser som mange eksilrussere ikke har råd til.
