Shelby Skiles er mor til en to år gammel jente som har kreft. Hun har en svulst på størrelse med en tennisball i brystet. Derfor innebærer både Shelby og datterens liv lange sykehusinnleggelser, flere operasjoner og behandlinger.
Det er veldig vanskelig for familien Skiles, men de nekter å gi opp. Den forferdelige situasjonen har fått dem til å være slitne, men de er ikke villige til å kaste inn håndkleet.
En dag hadde Shelby vært våken hele natten fordi datteren hennes, som har fått navnet Sophie, hadde vært veldig syk. Og derfor var Shelby ikke villig til å sove.
Om morgenen var hun selvfølgelig ekstremt sliten, men hun slapp ikke datteren ut av syne. Mens hun så på en av sykepleierne som hjalp Sophie, så hun noe.
Det fikk henne til å observere sykepleieren en stund, og etter å ha gjort dette, skyndte hun seg for å finne både papir og penn. Nå fortsatte hun å skrive et brev om hva som hadde skjedd foran henne.
Hun valgte å dele brevet på Facebook fordi hun ønsket å dele det hun var vitne til i morges. Nedenfor kan du lese mye av brevet:
"Kjære barnesykepleiere (og andre fantastiske sykepleiere),
Jeg ser deg. Jeg sitter på sofaen hele dagen, og jeg ser deg. Du prøver så hardt å være ubemerket for meg og barnet mitt. Jeg ser dine bekymrede miner når hun ser deg og gråter. Du prøver så mange måter å lette frykten hennes og vinne henne over. Jeg ser at du nøler med å stikke henne eller dra av en flekk. Du sier "Ikke noe problem" eller "Beklager" flere ganger på en dag enn de fleste sier "takk".
Jeg ser alle gummiarmbåndene på varmen din og viklet rundt stetoskopet ditt for hvert barn du har tatt vare på og elsket. Jeg ser du bærer masse medisin og forsyninger inn i babyens stue mens telefonen ringer i lommen fra en annen stue. Jeg kan se deg ta på hansker og en maske, prøver å ikke lage for mye støy om natten.
Jeg ser du sorterer i hauger med perler slik at du kan gi dem til pasienten din, som hun kan legge til halskjedet sitt. Jeg kan se deg ae hennes lille skallete hode og vikle dynen rundt henne. Jeg ser du trøster den gråtende moren som har hatt dårlige nyheter. Jeg ser du prøver å tegne på datamaskinen mens du holder babyen, hvis mor ikke kan eller ikke vil være på sykehuset med henne.
Du skyver til side det som skjer i livet ditt 12 timer på rad for å ta vare på syke og døende barn. Du går inn i hver stue med et smil, uansett hva som skjer der inne. Du ser Sophies navn på timeplanen og kommer for å sjekke oss ut, selv om hun ikke er pasienten din. Du ringer legen, blodbanken og apoteket så mange ganger som nødvendig for å få det barnet mitt trenger. Du ser på meg så ofte som du ser henne.”
Hvis du vil lese hele brevet, kan du lese det i innlegget nedenfor:
