Psykolog advarer: Disse tegnene bør du ikke ignorere

For mange er det helt naturlig å stille opp når en forelder, partner eller et barn blir sykt eller trenger ekstra hjelp.

Problemet oppstår når belastningen varer lenge, samtidig som man glemmer sine egne behov.

Da kan noe som i utgangspunktet er positivt, gradvis begynne å tære på kreftene.

Kan ramme dem som bryr seg mest

Psykologspesialist og forfatter Janette Røseth forklarer til Klikk at langvarig omsorg for andre kan føre til det som kalles omsorgstretthet.

Det innebærer at man over tid blir følelsesmessig og fysisk tappet av å hele tiden skulle være der for andre.

Det betyr ikke nødvendigvis at man bryr seg mindre om personen man hjelper.

Snarere kan det være motsatt.

Ifølge Røseth er det ofte personer som virkelig ønsker å stille opp, og som strekker seg langt, som kan ende opp med å bli utslitt.

Hun sammenligner det med utbrenthet i arbeidslivet. Når man fortsetter å gi uten å få nok tid til å hente seg inn igjen, kan kapasiteten til slutt bli kraftig redusert.

Disse tegnene kan dukke opp

Omsorgstretthet kan vise seg på forskjellige måter.

Ifølge NHI kan langvarig belastning hos pårørende blant annet være forbundet med søvnproblemer, stress, tretthet og følelsen av å ikke strekke til.

Man kan også merke at man har mindre overskudd til andre deler av livet.

Røseth peker på at personer som jobber med omsorg, for eksempel kan bruke så mye av kapasiteten sin på jobb at det er lite igjen når de kommer hjem.

Jo flere steder i livet hvor du forventes å stille opp for andre, desto større kan belastningen bli.

Små pauser kan gjøre en forskjell

Røseth mener derfor det er viktig å tillate seg selv å trekke seg litt tilbake.

Det trenger ikke bety en ferie eller flere timer alene.

Selv svært korte pauser i hverdagen kan gi et lite avbrekk. Det kan være å gå en ekstra runde når du henter posten, sitte noen minutter alene eller bare stoppe opp og puste rolig.

Poenget er å gi kroppen og hodet korte perioder hvor du ikke trenger å ta ansvar for noen andre.

Røseth omtaler dette som en «omsorgspause».

To enkle grep

Psykologen trekker særlig frem to ting som kan være nyttige når belastningen begynner å bli stor.

Det første er å skrive ned det som har skjedd.

Har du opplevd en vanskelig situasjon eller sitter igjen med tanker og følelser du ikke får lagt fra deg, kan det hjelpe å få dem ned på papir. Det trenger ikke være pent formulert eller noe du tar vare på etterpå.

Det andre er enda enklere: pust.

Når kroppen står i beredskap over lang tid, kan man bli svært sliten. Rolige pustepauser kan være en måte å roe ned på.

Røseth anbefaler blant annet å puste rolig inn og ut noen ganger og legge inn en liten pause mellom pustene.

Viktig å ikke glemme seg selv

Å hjelpe mennesker man er glad i kan være både meningsfullt og givende. Målet er derfor ikke å slutte å stille opp.

Utfordringen oppstår når omsorgen for andre gjør at det ikke lenger er noe overskudd igjen til deg selv.

Da kan de små pausene bli spesielt viktige.

For som Røseth understreker, kan det nettopp være de som ønsker å gjøre aller mest for andre, som risikerer å strekke seg for langt.