Rett før VM i Planica stilte NRK Johannes Høsflot Klæbo (26) spørsmålet: «Hvordan er det å bli slått i skirenn?».
– Hvordan det er? Det er jo det verste som er.
Læs også
– Jeg trener jo to ganger om dagen, hver dag, for å unngå å bli slått i skirenn. Det er derfor man trener, understreker han.
Spesielt i sprinten, der de beste skiløperne i verden har blitt vant til å vinne de siste sesongene.
Men i vinter ble han slått to ganger. Først ut er Federico Pellegrino freestyle i Davos før jul.
Så Richard Jouve i klassisk på Les Rousses i januar. Begge gangene ble han spurtet ned på oppløpet.
Du trenger ikke ha en doktorgrad i å lese kroppsspråk for å se hvor forstyrret Klæbo er over disse to tapene.
Han la heller ikke skjul på sin misnøye i intervjuet etterpå:
– Jeg skal begynne å jobbe med oppløp, for det her var ræva, sa han, tydelig skuffet, i Davos.
– Å vinne skirenn er selvfølgelig den beste følelsen, men det å tape skirenn, er en enda verre følelse som overgår det å vinne skirenn. Det er verst å tape. Klart verst å tape, forklarer han bak solbrillene der vi sitter mellom idylliske fjelltopper i italienske Lavaze.
– Så nederlag er en sterkere følelse enn seiersgleden?
– Det er ikke langt unna, nei.
Det er verdt å merke seg ordvalget. Å bli nummer to, er for Johannes Høsflot Klæbo «å tape». Den holdningen er ikke av nyere dato. Det skriver NRK.
Federico Pellegrino, som var verdens beste sprinter før Klæbo tok tronen, bemerket den unge nordmannens reaksjon etter 2017-VM-sprintfinalen i Lahti. Italienerne vant.
Klæbo bare 20 år gammel, vant bronsemedaljen i karrierens første mesterskapskamp.'
– Men jeg husker at han var veldig trist på pallen. Der begynte jeg virkelig å forstå at det i framtida kom til å bli veldig vanskelig å slå ham, sier Pellegrino til NRK.
Misnøye med «tap» går imidlertid enda lenger.
– Jeg tror alltid jeg har hatt det sånn, siden jeg vokste opp. Jeg har aldri likt å tape. Det har vært det verste, sier Klæbo.
Som barn var han vant til å vinne skirenn, men i tenåra ble sent utviklede Johannes plutselig ofte slått av konkurrenter som hadde skutt i været før ham. Nærmere bestemt vant han sjelden eller aldri. Han innrømmer at det var mange sure fjes.
– Jeg har knekt skistaver og selvfølgelig gjort mye dumt og unødvendig, sier Klæbo.
Foreldrene mente rett og slett at tenåringen oppførte seg dårlig på tidspunktet for nederlaget. Mamma Elisabeth ga til slutt klar beskjed.
– Jeg har fått så mye kjeft, sier Klæbo.
– Hver eneste helg truet hun med at «nå må du slutte på ski, for sånn her kan vi ikke oppføre oss». Tap og vinn med samme sinn, har mamma alltid sagt til meg, og det er ikke alltid like lett.
Elisabeth Klæbo kan bekrefte historien.
– Vi hadde noen runder hjem fra skirenn der jeg sa at han enten måtte skjerpe seg eller slutte. For det var en del dårlig oppførsel, sier hun.
Ifølge henne viste det seg umulig å få sønnen til å akseptere "tape og vinne med samme sinn"-filosofien.
– Vi kunne ikke lære ham å akseptere å tape, sånn er han bare ikke laget. Så i stedet inngikk vi en avtale. Når han var sint etter skirenn, fikk han litt tid for seg selv. Han kunne gå til skogs og bli borte i noen minutter. Når han kom tilbake, måtte han oppføre seg bra. Det ble nok litt kjeft før avtalen fungerte, men etter hvert gjorde den det, sier Elisabeth Klæbo.
– Det er klart, man har lært seg å tolerere det bedre, sier Johannes Høsflot Klæbo.
Seiermessig ble det logisk sett færre tap...men det hender alltid at noen går fortere enn Johannes Høsflot Klæbo. Han liker det ikke noe bedre nå enn før, men håndterer det annerledes.
– Det er viktig å være en god taper. Det er viktig å unne andre suksess og ikke minst hvis det er lagkamerater. Så jeg er glad at jeg har fått lov til å lære meg det oppigjennom, og jeg tror det er en viktig egenskap.
