Amandus Molland Karlson
Mange foreldre ønsker å forstå barnets følelser og unngå kjefting. Men frykten for å gjøre noe galt kan gå for langt, mener forskere.
Synet på hvordan barn bør oppdras har endret seg kraftig de siste tiårene.
Streng disiplin og lydighet har i stor grad blitt erstattet av et ønske om å lytte til barnet, forstå følelsene deres og gi dem større innflytelse.
Men moderne barneoppdragelse betyr ikke at barnet skal få bestemme alt.
Det kommer frem i en sak fra forskning.no, opprinnelig publisert av danske Videnskab.dk, der tre forskere ser nærmere på hva forskningen faktisk sier om dagens oppdragelsesidealer.
Foreldre har blitt redde for å gjøre feil
Familiesosiolog Maria Ørskov Akselvoll peker på at dagens foreldre møter svært høye forventninger.
De skal være til stede, forstå barnets følelser, unngå å kjefte, stimulere barnet og samtidig sørge for at barnet utvikler seg til et selvstendig menneske.
Ifølge Akselvoll kan presset føre til at enkelte foreldre blir så forsiktige at de nesten slutter å oppdra barna.
Hun beskriver hvordan noen foreldre nærmest tar rollen som terapeut eller coach. Frykten for å skade barnet kan gjøre det vanskeligere å si nei eller sette tydelige grenser.
Forskning på foreldreskap i Norden tyder samtidig på at mange opplever foreldrerollen som krevende. Fenomenet «parental burnout», eller foreldreutbrenthet, har også fått økt oppmerksomhet.
Moderne oppdragelse betyr ikke at barnet bestemmer
Dagens syn på barn står i sterk kontrast til oppdragelsen som var vanlig for noen tiår siden.
Fra rundt 1970 tallet begynte synet på barn gradvis å bevege seg bort fra en oppdragelse preget av streng lydighet og disiplin.
Barn ble i større grad sett på som egne individer med følelser, ønsker og behov som voksne bør ta på alvor.
Senere har ideen om at selve barndommen har en egen verdi fått større plass. Barn skal ikke bare formes til å bli velfungerende voksne, men også få påvirke sitt eget liv mens de er barn.
Problemet oppstår når dette tolkes som at foreldre ikke lenger bør bestemme.
Forskerne mener det ikke finnes støtte for en slik ytterliggående tolkning.
Ja, du kan si nei til barnet
Pedagogikkforsker Mads Thomsen mener foreldre selvfølgelig kan sette grenser.
Et barn kan for eksempel ikke få is hver dag eller gå barbeint ute om vinteren bare fordi barnet selv ønsker det.
Forskjellen ligger heller i hvordan foreldrene håndterer situasjonen.
Små barn er impulsstyrte. Når et barn krever is eller blir sint etter å ha fått nei, trenger ikke hensikten være å provosere foreldrene. Barnet ønsker ganske enkelt noe det ikke kan få.
Foreldre kan derfor være tydelige uten å bli aggressive. Et rolig og bestemt nei kan kombineres med en forklaring eller et alternativ.
Det samme gjelder når et barn slår eller oppfører seg på en måte som ikke kan aksepteres. At barnets følelser skal anerkjennes betyr ikke at all oppførsel skal godtas.
Kjefting er heller ikke løsningen
Samtidig betyr tydelige grenser ikke at forskerne ønsker seg tilbake til en autoritær oppdragelsesstil.
Et viktig ideal i moderne skandinavisk barneoppdragelse er nettopp at barn skal utvikle evnen til å tenke selv, stille spørsmål og si fra.
Professor Lene Tanggaard Pedersen ved Aarhus Universitet peker på at oppdragelse også handler om hvilke verdier foreldre ønsker å gi videre.
I Skandinavia står blant annet demokrati, likeverd og selvstendighet sterkt.
Derfor blir balansen viktig. Barnet skal bli hørt og tatt på alvor, men foreldrene har fortsatt ansvaret for å sette rammene.
Du trenger ikke være den perfekte forelderen
Et annet viktig poeng fra forskerne er at foreldre kanskje stiller for høye krav til seg selv.
Barn tåler at foreldrene er slitne. De tåler også perioder der hverdagen ikke fungerer perfekt og der foreldrene ikke alltid håndterer enhver situasjon på den ideelle måten.
Så lenge de grunnleggende behovene er dekket, kan barn håndtere langt mer enn mange foreldre frykter.
Kjærlighet, omsorg, mat, klær og trygghet kommer man langt med, påpeker Akselvoll.
Forskerne understreker også at foreldrene ikke alene bestemmer hvordan et barn får det. Barnehage, skole, økonomi, genetikk og en rekke andre forhold spiller også inn.
