Det har lenge vært et mysterium hvorfor store hunderaser ofte lever betydelig kortere enn små. Nå har forskere funnet en mulig forklaring som skjuler seg dypt inne i hundenes DNA.
En grand danois og en chihuahua kan være svært forskjellige i størrelse, men de tilhører likevel samme art.
Forskjellene stopper imidlertid ikke ved høyde og vekt.
Mens små hunderaser ofte kan leve i 15 år eller mer, har mange av de største rasene en betydelig kortere forventet levetid.
Dette har lenge forundret forskere.
I dyreriket er det nemlig vanlig at større arter lever lenger enn mindre. Hvaler kan for eksempel bli langt eldre enn mus.
Hos hunder er sammenhengen ofte motsatt.
Nå mener forskere at de har kommet nærmere en forklaring.
Undersøkte DNA fra 864 hunder
En ny studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science har undersøkt hvordan hundenes arvemateriale endrer seg med alderen.
Forskerne analyserte genetiske data fra 864 hunder som deltar i det amerikanske forskningsprosjektet Dog Aging Project.
Ifølge Popular Science ønsket forskerne å forstå hvorfor store hunderaser ser ut til å eldes raskere enn små.
Forskerne undersøkte spesielt en prosess som kalles DNA-metylering.
Dette er en kjemisk regulering som påvirker hvordan gener fungerer, uten at selve DNA-koden endres.
Prosessen spiller en viktig rolle i kroppens aldring.
Det var her forskerne oppdaget noe interessant.
Fant forskjell i såkalte hoppende gener
Forskerne fant at aldringen kan henge sammen med bestemte deler av arvematerialet som kalles transponerbare elementer.
Disse omtales gjerne som «hoppende gener» fordi de kan kopiere seg selv og flytte seg til nye steder i DNA-et.
En bestemt gruppe, kalt LINE1, fikk særlig oppmerksomhet.
Vanligvis holdes disse genetiske elementene under kontroll gjennom blant annet DNA-metylering.
Men etter hvert som hundene blir eldre, svekkes denne reguleringen.
Det kan føre til økt genetisk ustabilitet, som igjen kan bidra til sykdom og aldring.
Forskerne oppdaget at denne utviklingen gikk raskere hos store hunder.
Store hunder hadde større endringer
Resultatene viste at mer enn 40 prosent av områdene i arvematerialet som var knyttet til LINE1, mistet DNA-metylering med økende alder.
Hos større hunderaser skjedde dette betydelig raskere.
I gjennomsnitt mistet store hunder 35 prosent mer LINE1-metylering enn mindre hunder.
Forskerne mener dette kan være en viktig del av forklaringen på hvorfor store hunderaser eldes raskere.
«Det tyder på at raskere aldring hos større hunder, i hvert fall delvis, kan skyldes redusert kontroll over disse hoppende genene», sier forsker Blaise Mariner ved Arizona State University, ifølge Popular Science.
Funnene betyr likevel ikke at forskerne har bevist at de hoppende genene er årsaken til kortere levetid.
Studien viser en sammenheng, men det trengs mer forskning for å forstå hva som faktisk driver aldringsprosessen.
Kan også gi svar om menneskers aldring
Studien handler først og fremst om hunder, men forskerne mener funnene kan få betydning langt utover hundeverdenen.
Hunder er spesielt interessante for aldringsforskning fordi ulike raser kan ha svært forskjellig levetid, selv om de tilhører samme art.
Samtidig lever mange hunder tett på mennesker og deler både miljø og levevaner med eierne sine.
Forskerne håper derfor at kunnskapen også kan bidra til en bedre forståelse av hvordan mennesker eldes.
Det amerikanske forskningsprosjektet Dog Aging Project arbeider nettopp med å undersøke hvordan genetikk, miljø og livsstil påvirker hunders helse og levetid.
På lengre sikt kan forskningen kanskje bidra til nye metoder for å bremse enkelte aldringsprosesser.
Men foreløpig er det for tidlig å si om funnene kan brukes til å utvikle behandlinger som forlenger livet til hunder eller mennesker.
Det forskerne nå har funnet, er først og fremst en mulig biologisk forklaring på et spørsmål mange hundeeiere har stilt seg:
Hvorfor får de største hundene ofte færrest år sammen med oss?