Dette er slik du kommer deg over utroskap.
Å oppdage at partneren har vært utro kan føles som et gulv som forsvinner under deg. Mange beskriver det som et sjokk som setter seg i kroppen, ikke bare i tankene. Parterapeut og sexolog Maj Wismann mener vi ofte undervurderer hvor dypt et slikt tillitsbrudd kan ramme, og at det ikke er realistisk å tro at det hele bare går over etter noen måneder.
Hun peker på at utroskap kan utløse sterke reaksjoner som ligner dem man ser etter andre traumatiske hendelser. Angst, depressive symptomer og posttraumatisk stress er ikke uvanlig, og i hennes arbeid har hun sett at konsekvensene kan bli langvarige dersom opplevelsen ikke bearbeides. Poenget hennes er at dette ikke handler om «såre følelser» på et lavt nivå, men om en opplevelse som kan sette spor både i selvbildet, trygghetsfølelsen og evnen til å stole på andre.
Tallene viser at mange rammes, men få snakker om det
I en større befolkningsundersøkelse fra Danmark, prosjekt Sexus, kommer det fram at utroskap i nåværende forhold ikke er sjeldent. Opp mot 23 prosent av menn og 14 prosent av kvinner oppgir at de har vært utro minst én gang. Wismann mener likevel at det fortsatt er et tema mange unngår, nettopp fordi det er ubehagelig å forholde seg til hvilke ringvirkninger utroskap kan få.
Hun viser også til nyere kartlegginger der personer som har opplevd utroskap, beskriver symptomer på stress, nedstemthet, angst eller posttraumatisk reaksjon. Det som ofte overrasker henne mest, er hvor mange som går alene med dette og forsøker å fungere normalt, samtidig som kroppen er i alarmberedskap.
Barn kan bli påvirket mer enn voksne tror
Et tillitsbrudd mellom to voksne påvirker sjelden bare de to. Wismann beskriver utroskap som noe som kan spre seg i familien og sette seg i miljøet rundt. I samtaler med voksne klienter som strever med barndomsminner og utrygghet, dukker foreldrenes utroskap ikke sjelden opp som et sår som aldri ble snakket om. For noen barn kan det oppleves som et brått tap av trygghet, særlig dersom en av foreldrene forsvinner eller familien endrer seg raskt uten forklaring.
Hun mener det kan skape en type forlatthetsfølelse som følger enkelte inn i voksenlivet, og som senere kan gjøre det vanskeligere å knytte seg trygt til andre.
Du er ikke årsaken til valget partneren tok
En av de viktigste tingene Wismann ønsker at den sviktede parten skal forstå, er at partnerens utroskap ikke er et mål på deg eller din verdi. Hun beskriver det som et valg som ofte handler om den utros egne mønstre, manglende modenhet, dårlig impulskontroll eller problemer med å håndtere følelser og behov på en ærlig måte.
Det kan likevel være vanskelig å lande i dette følelsesmessig, fordi mange automatisk begynner å lete etter hva de selv kunne gjort annerledes. Hun mener derfor at profesjonell hjelp ofte kan være avgjørende, nettopp for å hindre at opplevelsen utvikler seg til et traume som smitter over på fremtidige relasjoner.
Å komme videre handler ofte mer om bearbeiding enn om tilgivelse
Wismann understreker at det ikke finnes én riktig måte å reagere på. Noen gråter konstant, andre blir nummen, noen blir rasende. Reaksjonene sier ikke noe om hvor sterk du er, men om hvordan kroppen forsøker å beskytte deg når tryggheten rives bort. Samtidig finnes det grep som kan hjelpe deg å stå i den første fasen uten å miste deg selv helt. Det skriver mediet klikk.
Hun råder mange til å holde fast i grunnleggende hverdagsrytme så godt det lar seg gjøre, ikke fordi man skal late som ingenting, men fordi struktur kan gi hjernen små tegn på at livet fortsatt har en form. Det kan handle om å stå opp, spise litt, dusje, gå en tur eller møte opp på jobb, selv om alt inni deg skriker at det ikke gir mening. Hverdagsrutiner kan fungere som et anker når resten føles kaotisk.
Samtidig mener hun det er viktig å ikke flykte fra smerten. Mange forsøker å holde følelsene nede fordi de er redde for hvor store de er, men sterke reaksjoner må ofte få lov til å passere gjennom kroppen for å slippe taket. Å gråte, være lei seg og kjenne på sorg er ikke et nederlag, men en del av helingsprosessen.
Et tredje råd handler om å gi tankekjøret pauser. Etter et tillitsbrudd vil hjernen ofte begynne å spinne rundt det samme igjen og igjen, som om man kan tenke seg frem til en forklaring som gjør det mer tålelig. Wismann mener mange trenger hjelp til å stoppe denne spiralbevegelsen, fordi det å være fanget i analyser og gjentakelser kan gjøre symptomene verre over tid. Her kan metakognitiv terapi, eller andre former for samtalebehandling, være nyttig for å skape litt avstand til de mest invaderende tankene.
Hun anbefaler også å være selektiv med hvem man deler alt med. Mange har sterke meninger om utroskap, og noen kan komme med råd eller dommer som gjør situasjonen enda tyngre. Det kan derfor være klokt å velge få, trygge personer som kan støtte deg uten å presse deg i en retning, særlig i starten når du selv ikke vet hva du ønsker.
Til slutt er hun tydelig på at tilgivelse ikke nødvendigvis er den viktigste nøkkelen for å komme videre. Mange tror tilgivelse er en rasjonell beslutning man bare kan ta for å få fred, men det fungerer sjelden slik i praksis. For noen kan tilgivelse være en del av prosessen, men ofte handler det mer om å bearbeide bruddet, sette grenser og gjenoppbygge trygghet, enten man velger å bli i forholdet eller gå.
Det er mulig å bygge et liv etter bruddet
Utroskap kan oppleves som en identitetskrise, særlig hvis forholdet har vært en trygg base over lang tid. Men Wismann mener det viktigste er å ta reaksjonene på alvor og gi dem oppfølging. Når det som har skjedd blir bearbeidet, kan såret etter hvert bli et lukket kapittel, i stedet for et åpent sår som stadig sprekker opp i nye situasjoner.
Å komme videre betyr ikke nødvendigvis å komme tilbake til slik det var. Det betyr å finne tilbake til deg selv, gjenopprette trygghet og gradvis bygge et liv som ikke styres av det som skjedde.
